Dag(d)rømming

"İyi bayramlar!!" høres det fra alle kanter i dag, og feststemte mennesker kan observeres i gatene.  Dei yngre kysser hendene til dei eldre for å vise sin respekt, og barna springer rundt på dørene til naboene og samler godteri og småpenger 😄 Til og med kinaputter og fyrverkeri har eg hørt i nabolaget, sjølv om det er midt på lyse dagen enda!  I dag er første bayram-dag av totalt 4 dager i rekke.  Kurban bayram , eller Id, feires no. Det er stor høgtid og familiene samles! Vi har fått besøk av Hakan sin bror i Antalya og kona desse dagene, og mandag reiser vi med dei tilbake til Antalya for å avslutte ferien vår der. I dag er en travel dag, for i dag ofres det. Folk har kjøpt inn offerdyr, gjerne ku, sau eller geit, og i dag slaktes desse og kjøttet skal fordeles mellom familiene + en del som skal gis til fattige som ikkje har råd til å ofre sjølv. Mannfolka her våkna tidlig og gikk i moskeen før klokka var 7, og etterpå kom også Hakans eldste bror med kona og sønnen Ahm...

For ei uke sidan fekk vi oss både litt sjokk og en akutt tur til Ankara. Begge delene var litt utenom planene våres.... Det som skjedde var at svigermor plutselig mista synet.  Dagen starta som vanlig med frokost og formiddagsaktiviteter, men i løpet av den stunda eg og Aslan tok en kvil hadde svigermor plutselig blitt blind... Da vi sto opp fra kvilen vår var Hakan og svigermor på sjukehuset her i Aksaray. Der kunne dei ikkje gjere stort så etter en haug med telefonsamtaler mellom alle søskena bestemte vi oss for å reise til spesialist i Ankara kombinert med besøk hos Søstra til Hakan.  Vi skulle egentlig ikkje sjå dei igjen før vi reiste så akkurat den delen av turen var hyggelig 😊 Forhistoria til blindheten er at svigermor sliter med komplikasjoner pga diabetes. En av komplikasjonene er at en kan miste synet, og siste året har legar i Ankara forsøkt forskjellig for å forhindre at synet skulle forsvinne heilt. Ho hadde allerede mista synet på eine auget og såg dårlig på det...

Klarte å slette alt eg hadde skrivet om Izmir-turen vår da eg skulle legge det ut her om dagen, så no falt entusiasmen litt 😑 Vel, tilbake til 13. august, og direkte fra Ankara, tok vi turen til Izmir der Hakan sin lillebror bur. Turen tok ca 7 timer med innlagt middagspause midtveis.  Kjedelig for en på 2 år som heller ville springe rundt, men med YouTube på telefonen og masse bestikkelser holdt han ut 😉 Enda kjedeligere at vi kun blei til 16. august. Altfor kort, så eg har lagt ned veto på at neste gang skal vi vere minst 1 veke når vi først reiser så langt! Izmir er, sammen med Antalya, en av favorittbyene mine! Emirhan bur i en bitteliten leilighet sentralt i byen.  Han bur sammen med kona Merve og hunden Negro.  Merve hadde 4 uker igjen til termin med deira første barn da vi var der, så ho gikk med struttende mage og klaga over varmen.  Ho jobber som ingeniør og var fremdeles i full jobb da vi var der.  Emirhan er arkitekt og har budd i Izmir sidan han be...

I Aksaray skjer det ikkje så skrekkelig mykje spennende. Det er en forholdsvis liten by, og dei få turistane som en kan sjå en sjelden gang er stort sett på gjennomreise på vei til for eksempel Kappadokia, som ikkje er så langt unna.  Her er tørt som i ørkenen og nærmeste sjø er laget av salt... Fjell er det også lite av, det nærmeste fjellet er faktisk en utdødd vulkan.  Basarene som har faste dager i uka er manges store happening trur eg.  Her møter dei kjentfolk og får handla inn ukas frukt, grønnsaker og annen mat og husholdningsprodukter. Desse dagene kommer det folk fra landsbyene rundt også, så det er bra folksomt og masse å sjå. Basarene fungerer ved at folk som har noko å selge leiger seg en plass og sitter der med varene sine. For eksempel bønder som vil selge frukt, grønt, egg osv. Nokre basarer selger også dyr som sauer, kuer og høns. Og så finner en alt mulig av husholdningsprodukter; kle, kjøkkenutstyr, duker, leiker osv.  Vi skulle kun kjøpe litt frukt...